Kjære alle studenter og venner av av Zoia og vår språkskole.

Det er kanskje det alle første innlegget jeg skriver på vårt nettsted, uten å ha diskutert innholdet med Zoia. Men på samme måte som når jeg skrev forrige bloggpost, så gjør jeg det ikke fordi jeg har lyst, men fordi jeg vet at Zoia vil at jeg gjør det. Zoia nesten alltid parat til å innrette seg etter virkligheten.

Men innholdet er dessverre ikke noe å diskutere. Zoia har forlatt oss. Kreften tok henne fra oss fredag 21. februar 2025 rundt 06:30. Kreftdiagnosen med spredning til skjelett med mer, fikk hun 16. januar. Men hun hadde hatt veldig alvorlige symptomer siden midten av desember – og mindre plagsomme, og dessverre mer uforståelige symptomer – siden midten av september.

Begravelse blir i Vår Frelsers ortodokse kirke, Akersveien 33, fredag 28. februar, klokka 11:00. For mer info se mitt innlegg på Zoias Facebook-side den 22. februar. Det er også mulig å legge hilsner og finne praktisk info på Zoias minneside .

Zoia hadde planer om å utvikle skolen videre. Vårsemesteret hadde nettopp starta da diagnosen kom. Hun hadde bak seg et aktivt høstsemester, med besøk på russisklærerkonferanse i Berlin og framstilling og publisering av filmen «En gal manns dagbok» basert på Nikolaj Gogols tekst, sammen med en av sine studenter, Arthur Marraud. Dette i tillegg til den orinære kursvirksomheten.

Den 12. februar fyllte hun 70 år – altså dagen etter å ha fått 25% av full cellegiftkur for antatt lungekreft. Hun tålte ikke mer enn 25%. Og det så vel ut som at til og med 25% av 25% for mye. Hun ble utskrevet fra Diakonhjemmet sykehus på ettermiddagen 12. februar, men trivdes aldri på Ullern helsehus, hvor hun da ble lagt inn. Tross enkelte lysglimt der jeg og de besøkende fikk oppleve hennes gode smil, skrantet hun bare mer og mer. Hun bad om å få komme hjem, og jeg på onsdag lovet henne å komme hjem, var det tommelen opp hver gang hun fikk høre det.

Dessverre var hun allerede neste dag dårligere, og natt til fredag, 5-6 timer før det var planen at hun skulle kjøre hjem, sovnet Zoia inn. Da var også 30 års virke for Språkskolen russisk.no &METODIUS da over. For hun brydde seg om og tenkte på skolen nesten til det siste. Skolen var hennes hjertebarn nummer 1 – et barn hun fikk sammen med meg, Leif, hennes mann.

Zoia er uerstattelig.

Men jeg håper og ønsker og jobber for det som var et av Zoias aller største ønsker – og som var glad for at jeg tok opp med henne mens hun ble var pasient av Diakonhjemmet, nemlig at skolen skulle overleve henne! Hvis vi er flere som deler samme ønske og hjelper hverandre, så kan det lykkes. Zoias har overlatt så mye godt å bygge videre på.